Diktsamling – Uten tittel (is som smelter)

Jeg dro til Jostedalen for å fotografere isbreen. Dokumentere den isblå fargen, stripene av jord og tid som har forplantet seg lagvis
mens jeg tenkte på avstanden.
Forsto tiden og gråt fordi jeg ikke hadde skjønt det før.

 

 

Eplene henger tunge
røde

svalene flyr lavt langs veien

nå forstår jeg tiden i avstanden

gråten i avsatsen

 

og fortsetter min tur

 

mellom fjellene

å drømme
tiden forbi
dit tretoppene er grønnere

enn noensinne før

jeg venter
venter på minuttene

på tiden som aldri kommer på regnet som faller og

faller ned på deg

snart ser du høsten

falle mot bakken legge seg flat

i sneen fryse

og forvandle seg til is

evigheten renner

jeg renner gjennom deg

de sprikende fingrene dine den tette halsen

og løper imot

der ser du fuglene
ørner
kretse over deg over oss
snart skal du kaste oss mot bakken kaste
deg vekk

kaste deg til siden kaste deg unna kaste deg mot meg kaste

meg

til havet

tidevannet som slår og slår mot berget slår imot oss

du kaller meg ting som

flyter

faller

 

 

 

Jeg leder hester under vannet

vinden tar i seilene

men

tankene mine ligger inntil dine

om natten

 

 

 

 

 

du tegnet himmelen som en blå strek

et lokk å se opp på

et tak
over fjellene

 

 

 

 

 

 

du sang om skyggene jeg lå ved siden av
og nynnet

 

 

 

 

 

 

hva jeg ikke sa til deg:
jeg liker morgenene

tåken
over vannet

ventetiden

 

vi begynner å gå når solen står opp

føttene våre trør
over bekker

jeg tenker på stegene

avstanden

vi legger bak oss

tiden

det tar

å forlate