Jeg dro til Jostedalen for å fotografere isbreen. Dokumentere den isblå fargen, stripene av jord og tid som har forplantet seg lagvis
mens jeg tenkte på avstanden.
Forsto tiden og gråt fordi jeg ikke hadde skjønt det før.
Eplene henger tunge
røde
svalene flyr lavt langs veien
nå forstår jeg tiden i avstanden
gråten i avsatsen
og fortsetter min tur
mellom fjellene
å drømme
tiden forbi
dit tretoppene er grønnere
enn noensinne før
jeg venter
venter på minuttene
på tiden som aldri kommer på regnet som faller og
faller ned på deg
snart ser du høsten
falle mot bakken legge seg flat
i sneen fryse
og forvandle seg til is
evigheten renner
jeg renner gjennom deg
de sprikende fingrene dine den tette halsen
og løper imot
der ser du fuglene
ørner
kretse over deg over oss
snart skal du kaste oss mot bakken kaste
deg vekk
kaste deg til siden kaste deg unna kaste deg mot meg kaste
meg
til havet
tidevannet som slår og slår mot berget slår imot oss
du kaller meg ting som
flyter
faller
Jeg leder hester under vannet
vinden tar i seilene
men
tankene mine ligger inntil dine
om natten
du tegnet himmelen som en blå strek
et lokk å se opp på
et tak
over fjellene
du sang om skyggene jeg lå ved siden av
og nynnet
hva jeg ikke sa til deg:
jeg liker morgenene
tåken
over vannet
ventetiden
vi begynner å gå når solen står opp
føttene våre trør
over bekker
jeg tenker på stegene
avstanden
vi legger bak oss
tiden
det tar
å forlate
