Innimellom ser jeg alt klart for meg. Hva boken min skal handle om. Hvordan livet skal leves. Men hver kveld synker det, som havet under månen, forsvinner og fordamper, blir til luft og igjen står bare jeg, en kropp, hjelpesløs. Jeg ser for meg hvordan kroppen liksom ikke lengre er i stand til å styres, og da klarer den ikke en gang stå. Den faller sammen, knekker i knærne og faller mot bakken. Jeg ser meg selv ovenfra, som en gud som har gitt opp verden han skapte, mistet styringen, for nå faller kroppen mot bakken, og det skjer i sakte film, som om det eneste tanken fortsatt kan styre er tempo, og slik blir disse sekundene utvidet og jeg er vitne til at mine egne knær treffer grusen, nei gresset, og en slapp kropp følger etter, slik det alltid er at kroppen følger føttene og forsvinner ned i det regnvåte gresset.

Jeg laget middag og spiste den. Wok. Nudler og grønnsaker. Aska var ute men ville inn. Jeg har laget et slags system ute, et tau som går fra døren til treet som jeg fester båndet hennes i. Nå sto hun ved døren og ville inn. Jeg lot henne få lov. Hun la seg med en gang nedenfor stolen og ville smake. La snuten mot låret mitt, som om hun visste at det var et triks for å se søtere ut og få. Jeg ga henne en bønne. En bønn flere bønner tenkte jeg og ga henne fire til før det var tomt og jeg brant papptallerken i peisen. Satte meg på huk og så den ta fyr, husket hvordan dette hadde begeistert meg som barn, å bare kaste søppla på bålet og se den forsvinne. Det var så enkelt, og jeg følte en lett glede hver gang jeg kunne kaste noe. Det forsvant foran øynene mine og det går opp på meg at jeg alltid har vært opptatt av dette, alltid skrevet om det, forvitringen, det som forsvinner, blir borte.

Hva er det jeg samler på? Tid? Fragmenter av minner? Jeg husker før. Det var enkelt å samle på noe fysisk. Knapper og glansbilder, klistermerker og flatpressa blomster. Man kunne ta dem frem når man ville, kikke på dem, bla sakte gjennom de tykke arkene for så å legge dem på plass igjen, i skuffen eller hyllen, et hemmelig sted kanskje, det hemmelige var viktig. Men det måtte deles, ellers var det liksom ikke en hemmelighet men bare en tanke. Det måtte settes ut i live, bli noe å ta vare på. Slik settes ordene til papiret nå. Hvis jeg forteller hva jeg skriver om blir det aldri noe av men en gang må det leses, bli noe, ellers er hele livet mitt bortkastet. Jeg må skrive men hemmeligheten er bare en tanke frem til den leses.

Hvordan begynte det? Var det dagbøkene? Var det stilene på skolen? Var det etter å for første gang ha lest en bok som gjorde inntrykk, var det da jeg skjønte at det fantes noe som bare kan beskrives mellom ord, mellom alt det andre, var det da jeg skjønte at det måtte finnes noen der ute, noen andre? For de hadde funnet meg, de visste det ikke, men de hadde nådd meg og nå ville jeg også nå ut. Var det slik jeg begynte å skrive? Jeg husker at jeg ble flink på noveller. Fikk gode karakterer på skolen og begynte å legge ut tekster på internett. Skrev alltid trist, drepte hovedpersonen i slutten. Det var det hele. Ingen andre fikk lese og jeg sa aldri til noen at jeg skrev. Det var bare en tanke, noe jeg ikke skjønte selv en gang, jeg holdt hemmeligheter for meg selv og i dagboken skrev jeg bare om hva som hendte meg. Jeg skrev hva jeg hadde gjort og hvem jeg hadde snakket med. Hver dag var en ny hverdag, og sammen utgjorde de flere bind av livet mitt. Jeg burde ta dem frem. Lese dem på ny, fremkalle dem i nytt lys, men jeg tror ikke tiden er inne ennå. Jeg leter fortsatt. Jeg prøver å finne ut hvilken historie jeg forteller, hvordan jeg forteller den, og hvem jeg skal gi den til. Tør ikke la den være min egen.

Han sier han savner meg. Jeg savner han også og det går opp for meg at tiden både går fort og sakte på en gang. Tiden både forsvant og stod stille, hvisker hodet mitt, en setning jeg har skrevet før, den er min men jeg blir redd for at jeg bare har funnet den en annen plass, lånt den, stjelt den, og det går opp for meg; jeg er redd for at noen andre skal skrive boken min før meg. Jeg prøver å si til meg selv at det ikke går, at det bare er jeg som kan skrive den, men det er liksom som å si at livet ikke fortsetter om man ikke er til stede i sitt eget liv. For det fortsetter. Tiden fortsetter å gå, kloden fortsetter å spinne enten du vil av eller ei og jeg blir redd, redd for å ikke rekke mitt eget liv, redd for å miste alt jeg ennå ikke har rukket å savne, redd for å ikke strekke til, redd for å falle av.

Jeg får lyst å gi historien min til noen andre, la det handle om et annet menneske, et annet sted, men jeg klarer ikke å bestemme meg. Det slutter alltid der, jeg bestemmer meg for å skrive en roman men klarer ikke å bestemme meg for hva hovedpersonen skal hete. Det er som å få lov å velge et nytt navn til seg selv og i forskrekkelsen ikke klare å komme på et, skrekken har med ett blitt å ende opp som navnløs, å miste det navnet man allerede har og slik renner tiden som kvikksand mellom fingrene.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s