IMG_3301

Trenger jeg et sted å kalle hjem eller er det også bare noe jeg innbiller meg selv i et forsøk på å fortsette å leve? Jeg skjønte at min nyskjerrighet på slekten min her i nord er et slags forsøk på å finne ut hvor tilfeldig det er at jeg ble til, at jeg ble født. For hvem er egentlig min farfar, og hvorfor måtte han dø når jeg, hans barnebarn, ble født? Hvor tilfeldig er det at pappa ville reise vekk fra dette stedet og møtte min mor, at de møttes i Oslo enda begge to var fra nord norge, at de møttes på en fest, jeg tenker vi sier et vorspiel, at de satt der og drakk øl sammen, kanskje kastet de nyskjerrige blikk på hverandre før de snakket videre med vennene sine. Kanskje havnet de ved siden av hverandre senere, kanskje tok det lang tid fordi pappa røyket og hun gjorde det ikke, han gikk kanskje ut alene i håp om at hun ville følge etter men hun kom ikke for hun røyket ikke, hun kunne ikke fordra røyking og likevel ble hun sammen med pappa, en lofotværing med langt hår. Hvor tilfeldig er det at de likevel flyttet sammen i Oslo og der fikk de meg og mamma tenkte at dette var ikke et sted for et så lite barn å vokse opp, slik midt i storbyen, midt i trafikken, barnevognen ble full av støv, du kunne stryke en finger over det skrukkete stoffet og se merket av hud gjennom støv, gjennom forurenset Oslo-luft, men de gjorde det beste utav det, matet duene i parken og gikk langs Akerselva i vårværet. Hvor tilfeldig er det at vi flyttet til USA istedenfor et annet sted, ville vi flyttet til nord om det ikke hadde skjedd, om ikke pappa fikk et jobbtilbud og den lille familien ordnet visum og pass og flyttet til Amerika, ville vi flyttet til Bodø da? Jeg tror kanskje det. Hvorfor skulle vi flyttet til Stavanger? Vi endte opp i Stavanger. Til slutt. Oljebyen. Det stedet som er blitt det nærmeste det jeg kan kalle et hjem. Det stedet som mot all formodning rommer de menneskene jeg er glad i, de menneskene som gjør at jeg ikke kan glemme Stavanger. Jeg kan ikke flytte min vei og aldri tenke på Stavanger igjen, det er for sent. Men jeg kan ikke bli. Stavanger jeg må være glad i deg på avstand. Du må rope på meg med fargene og kaffen når jeg trenger deg mest, kanskje når jeg er mest ensom, og da skal jeg komme, da skal jeg sette meg på flyet og komme tilbake. Men du roper meg ikke hjem.

Advertisements

2 thoughts on “

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s