Togtanker (på vei nordover)

Noen ganger glemmer jeg at det er vinter. Det er som om jeg merker en liten forandring, en svak bris og husker hvordan det er å gå med shorts og å ikke ha med seg jakke, følelsen av at alt man trenger kan få plass i en lett sekk. Varmen i solen. Det er som å kjenne seg igjen på steder man aldri har vært, som å kaste seg ut i iskalde bølger og i noen sekunder ikke vite hvilken vei som er opp. 

Man må vite det. Vite hva som betyr noe her i verden. 

 

Jeg rømmer. Kaster meg ut i stille vann. Synker i en ring som raskt blir mangedoblet og nå er jeg den eneste som er alene, selv vannet har noen. Vannet ganges med seg selv og jeg blir stående igjen i midten, som Jesus. Forsvinner. Blir til is. Kommer tilbake til våren og smelter under den lave solen. Sakte, først bare i toppen, i hårfestet. Så ville vannet ta til å renne ned mot pannen min. Is som smelter. Øyenbrynene ville lede det vekk fra øynene mine men likevel ville jeg måtte blunke, først sakte for jeg var så frossen så frossen. Men øyelokkene ville smelte raskt. De er så tynne. Snart ville jeg kunne se og helt øverst blafret noen hårstrå i vinden. Fortsatt ville jeg måtte stå som forgreinet. Etter hvert ville jeg begynne å ønske at noen kunne hente meg, ta meg med til et sted der det ga mening å bare være betrakter, å være ute av stand til å påvirke eget liv, jeg ville drømme om tog, drømme om at jeg så en elg fra toget. Ja! Slik ville det være.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s