10/365

Nå er jeg på hyttetur og det er så deilig å ikke tenke. Det er kanskje mest fordi jeg har selskap – jeg har ikke anledning til å konsentrere meg om dette indre. Jeg prater, jeg ler av de to hundene, som begge to ennå er valper, jeg drikker min vin. Men idag på skolen prøvde jeg for alvor å skrive om eget arbeid. Det jeg egentlig skulle var å snakke om eget arbeid men jeg klarer det ikke. Det er som om jeg ikke får min egen stemme til å uttale disse ordene. Den er for spak. Stemmen min dør. Den vil ikke mer og har bestemt seg for å rømme. Det nytter ikke å prøve å tvinge den. Læreren min prøver å hjelpe meg og minner meg på at jeg i fjor mestret å snakke om arbeidet mitt. Men som hun sa: det var ikke like personlig da – jeg visste ikke hvor viktig det egentlig var for meg. Nå skulle jeg ønske jeg heller kunne fortelle om noe annet, som å presenter et dyr, en art. Jeg klarer ikke å snakke om meg selv. Jeg blir svak og sier til meg selv at jeg ikke kommer til å klare det – da kommer jeg aldri inn på akademi – jeg blir aldri kunstner. Jeg er så takknemlig for støtten læreren min gir meg men jeg har en djevel i meg – og den sier – du klarer det aldri.
(Men ikke søren om jeg gir opp helt ennå)

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s