1/365

Jeg måtte hjelpe valpen litt, løfte henne opp i armene mine og bære henne over de steinene hun trodde var for høye for henne. Hun er like stor som Zeppelin nå, men hun har ikke den samme erfaringen, hun glemmer at hun kan gå rundt, finne en annen vei. Istedenfor klamrer hun seg til meg, vil gå i hælene mine når hun tror det blir vanskelig, og så blir hun stående igjen og pipe når jeg går over ekstra høye steiner. Da snur jeg og prøver å vise henne hvor hun kan gå. Bærer henne hvis jeg må, hjelper henne. 

Jeg kom til å tenke på noe jeg skrev for tre år siden, da Floyd døde. Jeg skrev det noen dager før, jeg husker det godt, jeg satt oppe på barndomsrommet mitt og gråt over han som hadde vært i livet mitt så lenge jeg kunne huske. Han var barndommen min og nå skulle han forsvinne. Jeg skrev: “kanskje lever jeg et helt liv etter han,” og der hadde jeg rett, selv om jeg så vidt har begynt, og om det vanlige liv kan måles i hundeliv så skal jeg leve flere liv etter hans død, og nå, mens valpen lærer seg litt etter litt hvordan ta seg frem i terrenget, hvordan avgjøre hvilke fremmede som skal hilses på, bli klokere og klokere til hun til slutt er så klok at jeg ser på henne som min veileder, min stifinner, så skal hun bli gammel og forsvinne, og da skal jeg fortsette å lære, leve enda et helt liv uten henne.

Men så er det kanskje det vi mennesker liker med hunder. De er i den samme tiden som oss, bare forkortet. Derfor lever de ekstra mye mens de kan og vi prøver så godt vi kan å henge med. For vi har så veldig mange liv å leve. 

Advertisements

One thought on “1/365

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s