Jeg drømmer fortsatt om hesten. En natt våknet jeg av at jeg gråt i søvne, det var tidlig morgen eller sen natt, alt ettersom, og tristheten var så tung, det var som om den satt i magen og halsen, og da jeg prøvde å huske hva jeg egentlig hadde drømt ble det helt umulig å få tak på, jeg kunne ikke en gang huske hvorfor jeg gråt, jeg lå bare igjen med denne tomheten. Meg selv i en tom seng. Bare fragmenter av minne igjen.

Jeg prøver å finne ut hvorfor jeg tenker så mye på fjellene. Jeg har skjønt at jeg ønsker å bo i nærheten av dem. Jeg vil se dem når jeg våkner om morgenen, se dem når jeg setter rykende varm kaffe på bordet og lurer på hvor mye snø som har falt, jeg vil se toppene, se dem forsvinne blant tåken om natten, vissheten om hvor vanskelig det er å nå dem. Å vite at jeg kan hvis jeg vil. Alle de fysiske hindringene som kan brytes når som helst. Jeg tror jeg vil de skal minne meg på livet. Minne meg på at jeg finnes, at de er større enn meg og fortsatt der, at det finnes en fysikk som holder oss sammen, trekker oss mot jorda, hindrer oss i å forsvinne.

Advertisements

3 thoughts on “

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s