Å presse ansiktet gjennom overflaten, kjenne kulden der, som om huden er i ferd med å fryse til is. Å ikke tørre å åpne øynene fordi du maner frem kulden de vil møte. Du trodde det sved å holde øynene åpne under vann men innser nå, i et blunk av et sekund, at selve smerten ligger i å holde dem åpne, møte verden, se alt som finnes og prøve å takle selv det uvirkelige ved virkeligheten. Har du lyst å dykke under igjen? Jeg kan slippe deg, heng i armene mine, jeg klarer å holde deg flytende en stund for vannet gjør oss vektløse uten at vi taper styrken vår, se nå kan jeg bære deg, jeg hvisker det inn i øret ditt og kjenner at huden din er nuppete, jeg vet at det er kulden som gjør det men innbiller meg at det var meg, at du merket en forskjell i stille vann, en rørelse på overflaten, at stemmen min virket kjent, som om du hadde kjent meg før men glemt meg, og nå ble påminnet denne ytterkanten av noe ved din virkelighet, som om jeg skulle bety noe som helst her i verden, som om vi skulle ha noe sammen, og jeg bestemmer meg for å aldri slippe deg men nå kommer kulden inn i bildet, nå husker jeg hvorfor man må streve, holde ut. Fryser.

Advertisements

One thought on “

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s