Vi snakket om livet. Om hvem som ville kommet i begravelsen vår hvis vi døde. Det var sol ute. Skyene hang stille i himmelen og de var vakre, som store ballonger aldri rørt av menneskehender, rene, de var renere enn noe annet jeg kunne forestille meg der og da, og jeg spurte henne om hun hadde lagt merke til himmelen. “Skyene klamrer seg sammen, de ligner hester som løper eller mennesker som svømmer,” sa hun og jeg kikket på henne. Hun smilte. Så tankefull ut. Jeg spurte om hun hadde lyst på pepsi max og det hadde hun. Vi gikk sammen mot kjøkkenet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s