arkiv: Marstanker 2011

Jeg husker musikken som lot meg stå på den. Lot meg bruke den som krakk, løftet meg forsiktig opp mot et imaginært kumlokk. Sakte ville jeg late som jeg strakte armene i været. Kanskje berørte jeg forsiktig kumlokket, lekte med tanken om å bruke det som svingdør. Da ville ingen kunne forestille seg utfallet. For allting ville være så ubestemt.

Hvorfor må jeg være her og ennå ha evnen til refleksjon? Det er som å se på en kleshaug og få lyst til å rydde den. Kanskje brette skjortene med ermene innunder, slik de gjør i klesbutikker, forseggjort. Noen andre ville jeg finne en kleshenger til, forsiktig stikke de spisse tuppene inn i myke hjørner, finne plass, og så kikke fornøyd på. Slik ville jeg rydde. Noen her, noen der, men alt på sin rette plass. Så enkelt og samtidig uoppnåelig. Kanskje vil du aldri forstå.

Men slik ser jeg haugen hope seg opp.

Der du spiller fiolin er jeg strengen i din bue. Du vet ikke. Men jeg vet. Jeg husker den dagen du fant meg, høstet meg som et sensommereple. Du ventet med å spise meg, kikket forsiktig på mine runde kanter, men klarte å spare, vente, for du hadde lært hvordan noe godt alltid vil vende tilbake, kanskje i en annen form, men alltid som noe ubestemmelig godt.

Jeg husker følelsen av å spise blåbær. Kanskje savner jeg det mest av alt. Det lille kneppet når de moses mellom tungen og ganen. Kan du erindre det? Kanskje.. Hva med den svake fornemmelsen om at noen av bærene ennå ikke er modne. De venter på deg, men kan ennå ikke plukkes. De er der, sammen med deg, og lover deg en uviss framtid. For hvem vet om du er der for å plukke dem. En slik film prøver jeg å viser deg. Den svake uvitenheten og forventningen om noe godt. Følelsen av en ubestemmelig framtid. Ønsket om å høste bærene nå, med en gang, i kurven med dem, men så kan du ikke, det er umulig, ingen kan bestemme at noe skal modnes, alt til sin tid, og du sukker. Vet hvordan det er, hvordan sevjen ikke er klar for å bli en fløyte. For det husker du også. Sevjefløytene på en lunken sommerkveld. Magien over å få den i hånden, og oppdage at den virker. Den ubestemmelige duften av sommermoden fukt. Jeg husker vi pleide å slikke den barken. Søt, fuktig sevje fra et sommervarmt tre. Den uskarpe kniven som kutter bark fra stamme. Følsom tunge mot sødme og bitterhet.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s